00218930220001 Bark ØRNEN. Viser ØRNEN på Goodwin Sands i årene rundt 1910-1920. Bilde via lardex/forum og Knut Sætervik.

 

1893 Bark ØRNEN (002189302)

Type:

Seilskip, jernbark/sail ship, barque w/iron hull.

Off.no:

 

Flagg (flag):

NOR

Havn(port):

Sandefjord

Byggeår (year built):

1877/9

Bnr (Sno).:

 

Bygger (yard):

Bergstrøm, Gøteborg, Sverige

Eier (owner):

A/S Oceana (Chr.Christensen, Framnæs), Sandefjord

Klasse (Class).:

 

 

 

Tonnasje (Tonnage):

1.020 brt

Dimensjoner (size):

L: 107,5' - B: 33,7' - D: 21,3'

Lastehandterings syst.
(cargo handling.):

 

 

 

Navigasjonsutstyr:

 

Kommunikasjon (comm.):

 

Kallesignal (Call sign.):

 

 

 

Fremdrift (propulsion):

Sail/Rigg

Fart/forbr.(speed/cons.):

 

Hjelpemaskineri (aux):

 

Tot.el.kraft (el.power):

 

Kjele(r) (boiler):

 

 

 

Bemanning (crew):

pers,

 

 

Historikk:

1877 Bygget som seilskip i Gøteborg, Sverige.
1893 Innkjøpt av A/S Oceana (Chr.Christensen, Framnæs), Sandefjord. Omdøpt ØRNEN.
1895 ØRNEN sank etter kollisjon ved Goodwin Sands 23/6-1894 med det britiske skipet DS CLAUDIUS. Ble etter dette betraktet som totalhavari og senere kondemnert i London. Hele mannskapet ble reddet

 

 

History in English:

1877 Built as barque by Bergstrøm, Gottenburg, Sweden.
1893 Purchased by A/S Oceana (Chr.Christensen, Framnæs), Sandefjord. Renamed ORNEN (Lloyds 1894).
1895 ORNEN sank after collision with the British steamer CLAUDIUS off Goodwin Sands 23/6-1894. Declared as total loss after several failed attempts to save her. The whole crew came to safety.

 

 

Kilde: Mystic Seaport, Per Sundfær,
Sist oppdatert: 26/07-2008 (RI/PS)

 

Forsøk på å berge ØRNEN

av "Wanderer"'

         ØRNEN var en fin tre bark på 1,100 register tonn, som hadde sin tilhørighet i Sandefjord og var under kommando av kaptein Carl Englund, og var på vei fra Falklands-øyene til sin hjemby. Lasten bestod av sel- og annet skin, selolje og noe rundt 10,000 fat i tønner klare til lossing. Ved midnatt den 6.july 1895, kolliderte hun med den engelske dampbåt Claudius utenfor Dover. Claudius tilhørte eiere i South Shields, og var på vei fra Rotterdam til Bilbao i ballast. Damperen traff barken rett aktenfor forriggen på stybord side, og skar inn i hennes skrog i en dybde på fem til seks fot.
         Damperen som forørsaket uhellet, satte straks livbåtene på vannet og reddet mannskapet fra barken. Når dette var gjort, satte kapteinen på damperen kurs for Downs. De så at barken fremdeles fløt, men med slagside til styrbord. Kaptein Englund fremsatte et ønske om at damperens kaptein ville sette ham og mannskapet tilbake om bord igjen. Dette ble gjort, men de fant snart ut at det var for sent å redde skipet fra å gå hatdt på den søndre delen av Goodwin Sands. Grunnet sterk stidevannsstrøm, var det umulig for damperens livbåt å nå frem til skipet igjen, så langbåten ble låret , og for annen gang ble barken forlatt av mannskapet.
         Når mannskapet forlot fartøyet, hadde kanonene på South Sand Head fyrskip, gitt signal til land at et skip var i havsnød, og snart var Deal, Walmer og Kingsdown redningsbåter, samt Ramsgate taubåten Aid, med redningsbåten Bradford på slep, Gravesend taubåt Champion, Dover havne slepebåt, Lady Vita og et ukjent antall lokale fartøyer var på vei til havaristen. Lady Vita gikk på grunn straks innenfor fyrskipet, men kom straks av igjen, måtte returnere til havnen igjen.
         Deal fartøyet Sappho, det første som kom frem til havaristen erklærte straks at det var hennes eiendom, og engasjerte straks Champion til å assistere dem i å gjøre et forsøk på å holde havariste flytende. De forsøkte hele tiden å holde vannet under kontroll, men uten hell. Rett etter høyvann gav Champion opp forsøket. Hull slepebåten Englishman hadde nå nådd frem til havaristen og satt fast i ankertauet.
Etter en tid under slep skiftet baugen på barken kurs fra NØ til nærmere syd, og med det fallende tidevannet var det ikke mer de kunne gjøre.
         Mannskapet på Sappho startet så med å redde så mye av fartøyets utstyr som mulig. Dette åpnet opp for andre fartøyer til å gjøre det samme. Snart var de fleste fartøyer fra Deal, Walmer, Kingsdown og andre nærliggende steder på vei til havaristen. Alle opptatt av å få en del av kaken. For på dette tidspunktet hadde ryktene nådd land om skipet og den dyrebare lasten. Når de fleste båtene hadde nådd frem til ØRNEN, på søndags kveld, fant de ut at hun var på den indre delen av the Sands, med sterk slagside til styrbord og dekket vaskende i sjøen.
         De tre redningsfartøyene ankom havaristen tidlig på mandag morgen, og ved seks-tiden var det minst 150 mann på dekket av barken, fast bestemt på å få henne av grunnen og reddet enda det var mange som mente at hun ville synke om hun ble trukket av grunnen. Det første de ble enige om å gjøre var å kutte ned mastene, og mens noen var opptatt med å kutte riggen, bebynte andre å hugge på mastene på egen hånd. Dette forårsaket mange misforståelser. Noen av småfartøyene ble fortøyet på styrbord side av barken og da det ble klart at masten ville falle i den retningen, klatret noen av de som var igjen om bord i bordingsfartøyene opp på havaristen og andre tilbake i båtene igjen og forsøkte å flytte dem under hekken på havaristen for å komme i sikkerhet. Den siste båten hadde såviddt kommet seg i sikkerhet da hovedmasten falt. Formasten gikk snart også overende, men den slo i stykker dekkshuset i fallet.
         Oppmerksomheten hadde nå blitt mot rettet mot lasten og forsøk på å fjerne den. Havaristen hadde nå laget en dokk for henne selv i sanden. Men nå som mastene var tatt ned, rullet hun kraftig i dønningene. Så snart småbåtene fra land ankom, ble stranden innenfor dekket med selskin, tønner og skipsutstyr. Dette pågikk i flere dager. I mellomtiden hadde firmaet Gann and Sons fra Whitstable inngått en kontrakt med forsikringsselskapet om å prøve å redde skipet. De klaget på disse båtmennene som, som de sa, forstyrret deres redningsarbeide. Som konsekvens av dette ble kanonbåten Seamew sent til Downs, noe som skapte litt røre, og sjefen på kanonbåten beordret alle båtmenn til å forlate havaristen. Mye til deres ergrelse.
         Etter å ha vært på the Sands i en fjorten dagers tid, hadde slepebåten India, med kaptein Spicer hellet med seg og fikk vraket av havaristen av grunnen og begynte slepet mot London Docks for en sum av £300. Lasten var assurert for £36,000. Da saken kom opp for Admiralty Court ble Claudius alene belastet for skylden av kollisjonen og ble direkte ansvarlig for å betale alle utgifter. Claudius kaptein fikk sitt sertifikat inndratt i 12 måneder for ikke å ha etablert en forsvarlig utkikk.

Fritt oversatt av Ragnar Iversen.

 



DS CLAUDIUS.

 

 

Refloating of the "Ornen"

by : "Wanderer"

         The "Ornen" was a fine wooden barque of 1,100 tons register, belonging to Sandefjord and under the command of Capt. Carl Englund, on a voyage from the Falkland Islands to her home port. The cargo consisted of seal and other skin, seal oil and some 10,000 barrels in staves ready for the transfer of the oil. At midnight on July 6, 1895, she was run into off Dover by the British steamer Claudius, belonging to South Shields, bound from Rotterdam to Bilbao in ballast. The steamer struck the barque just abaft the fore-rigging on the starboard side, cutting into her decks for fully five or six feet.
         The steamer, whose bows were stove in, at once lowered her lifeboat and took off the crew of the barque; when this was done the captain of the steamer bore up for the Downs. Seeing that the barque still continued to float, though with a heavy list to starboard, Capt. Englund desired the master of the steamer to put himself, and his crew, on board his ship again. This was done, but they found they were too late to prevent the vessel from striking heavily on the south part of the Goodwin Sands. On account of the strong flood-tide it was impossible for the steamer's lifeboat again to reach the vessel, so the long boat was lowered and, for the second time, the barque was abandoned.
         While the crew were leaving the vessel the guns from the South Sand Head Lightship, had warned the shore that a vessel was in distress, and soon the Deal, Walmer and Kingsdown lifeboats as well as the Ramsgate tug Aid, with the lifeboat Bradford in tow, the Gravesend tug Champion, the Dover harbour tug, Lady Vita and numerous local galleypunts, and galleys were all on their way to the stricken vessel. The Lady Vita took the ground close inside the lightship and on getting afloat again, had to return to harbour.
         The Deal galley-punt Sappho the first boat to reach the wreck and at once claimed her as a dereliet, employing the Champion to assist in trying to get the vessel afloat. They tried all the time the waterb was flowing but without success, just after high water the Champion gave up the attempt. The Hull tug, Englishman had now arrived on to scene and made her hawser fast. After towing for some time the barque's head was slewed round, from N.E. to nearly S. but with the falling tide nothing more could bo done.
         The crew of the Sappho then started to salve as much of the vessel's gear as possible, thus opening the way for the other boats to do the same. Soon most of the boats from Deal, Walmer, Kingsdown and .adjoining places were afloat and on their way to the ill-fated craft, all eager to share in the spoil, for by this time rumours of the valuable nature of the cargo of the cargo had reached the shore. When most of the boats reached the Ørnen on Sunday evening they found that she was on the inner part of the sands, listing over on her starboard side with her deck just awash.
         The three lifeboats arrived early on Monday morning, and by six o'clock there were at least 150 men on the barque's deck who were determined to get the vessel afloat, though there were some who said that even if she was got off she would sink. It was agreed that the first thing to do was to cut away the masts, and whilst some attacked the port shrouds, others commenced hacking through the masts themselves. This caused some confusion, some of the shore boats were moored on the starboard quarter of the barque and it was apparent that the masts would fall in that direction some of the men left in the boats were clambering aboard the vessel whilst others were getting in the boats to try to get them under the stern of the ship into a place of safety. The last boat had only just got clear when the mainmast fell, carrying the mizzen with it. The foremast too, was soon over the side though in its fall it smashed the deck house.
         Attention had now to be paid to getting some of the cargo out, as the vessel had made a dock for herself in which, now that the masts were out of her, she rolled heavily. Soon the shore boats were making their way towards the beach deeply laden vith seal skins, staves. and the ship's gear. This went on for several days, meanwhile the firm of Gann and Sons of Whitstable, entered into an agreement with the underwriters to try and recover the vessel. They complained of the boatmen who, they said, were interfering with their work. In consequence the gunboat Seamew was sent to the Downs, her arrival caused some excitement, and her commander ordered all the boatmen to leave the wreck, greatly to their disgust.
         After being on the Sands for a fortnight the tug India, Capt. Spicer, succeeded in getting the barque afloat and towing her to the London Docks for the sum of £300. The cargo was insured for £36,000. When the case came before the Admiralty Court the Claudius was found alone to blame, and the owners were directed to pay all expenses. The master of the Claudius had his certificate suspended for 12 months for failing to keep a proper look out

 

Kilde: 1954 Sea Breezes