EN EPOKE VAR OVER. I DESEMBER 1965 DØDE LARS CHRISTENSEN

Fra TORGRIM nr.18 juni 1966

Konsul Lars Christensen in memoriam                   

Skrevet av lektor Joh.N.Tønnesen i "Norsk Hvalfangst-Tidende"

Den 10. desember 1965 døde konsul Lars Christen­sen under et opphold i New York. 30. desember ble hans urne bisatt i familiens gravsted på Sandar kir­kegård ved Sandefjord. Med ham er en av "de store" i hvalfangsten gått bort. Han hadde fulgt den fra dens start i Antarktis, gjennom dens stor­hetstid, eventyret i norsk næringsliv, og han levde lenge nok til å se dens gradvise avvikling. Men om han gikk bort nettopp da dette eventyret sluttet, så har det fått ikke bare ett, men flere nye kapitler, som fører fortellingen videre.

Lars Christensens rike liv faller i tre avsnitt: skipsrederen og forretningsmannen, polarforskeren og donatoren.

Man kan ikke si om Lars Christensen at han var en helt ut selfmade mann, han var både født og giftet inn i hvalfangsten. Han var født 6. april 1884 på Framnæs ved Sandefjord som den tredje yngste i verftseier og skipsreder, kommandør Chr. Chris­tensens store barneflokk. Som gutt hadde han sett sin far bygge bottlenose- og selfangstskuter, som senere skulle bli berømte i polarforskningens histo­rie. Han hadde følt spenningen da hans far sendte de første skutene 1892-94 til nesten ukjente ant­arktiske hav for å lete etter den sagnomsuste rett­hvalen. Riktignok fant de ikke den, men de fant at det var svære mengder av finnhvaler. Og spennin­gen var om mulig enda større da «Admiralen» i 1905 ble sendt sydover for å fange dem. «Det var klart at Lars Christensen ut fra familietradisjon, miljø, eventyrlyst og ut fra sin store evne til å ta praktisk på tingene, måtte føle seg som kallet til å delta i denne unektelig risikofylte, men tillike så sjangserike næring», skriver hans biograf som in­troduksjon til hans start som hvalfangstreder.

Det var dog ikke som sådan han tok sitt første selvstendige skritt inn i forretningslivet. Det var som skipsreder. Og til det hadde han fått en solid utdannelse. Etter middelskoleeksamen i 1899 begynte han på kontoret hos sin svoger, skipsreder, konsul Johan Bryde. Året etter var det på handels­skole i Tyskland, på skipsmeglerkontor i Newcastle, før han høsten 1901 begynte på Kristiania Handels­gymnasium med eksamen derfra i 1903. Så ble det igjen to år hos skipsmeglere i Tyskland og England før han begynte å assistere sin far og en annen svo­ger, som også var skipsreder, på deres kontorer. Da mente han å kunne nok til å starte sitt eget firma, og skipsrederi i 1907, bare 23 år gammel. Det var «Aktieselskabet Dampskibet Kamfjord», stiftet for driften av en ny, mindre lastebåt i kullfart på Canada. Men årene 1907-10 var dårlige år for norsk skipsfart, og allerede 1910 ble båten solgt. I de samme år disponerte Lars Christensen også dampskipet «Varden» i gods- og passasjertrafikk Sandefjord-Kristiania, og fra 1912-15 seilskuten «Forth».

Et underlig prosjekt var det Lars Christen­sen prøvde å realisere i 1911 sammen med den belg­iske polarforsker de Gerlache. De kontraherte ved Framnæs mek. Værksted en treseilskute med hjelpe­maskin, «Polaris», beregnet på safarier med turis­ter til Øst-Grønland og Svalbard. Men da de Gerlache, ikke maktet å utrede sin andel, ble skuten solgt til Sir Ernest Shackleton, og under navn av «Endurance» ble den skrudd ned av isen i Weddellhavet i 1915. Etter sin deltagelse 1908-09 i et lite kullkompani var det foreløbig slutt på denne gren av Lars Christensens forretningsdrift.

I de årene den hadde stått på, var norsk hval­fangst inne en verdensomfattende ekspansjon, hvor mye usunn spekulasjon og konkurranse syn­tes å skulle slå spillet over ende. For det andre had­de fettherdningen skapt nye muligheter for hval­oljens rolle på verdens fettmarked. For det tredje hadde fettindustriens stadig sterkere konsolidering gjort nødvendig en tilsvarende konsolidering av hvaloljeprodusentene. På alle tre felter var Lars Christensen med. Det som karakteriserer denne første periode, 1909-14, av hans hvalfangst, er for­søkene på nye felter utenom tidens to store felter, Antarktis og Afrika. I Antarktis var alle lisenser og konsesjoner opptatt, i Afrika sto selskapene i kø for å slippe til.

Våren 1907 foretok Lars Christensen en reise til U.S.A, og Canada for bl.a. å studere fangstforhold­ene, mens en annen av Chr. Christensens sønner, August Fredrik Christensen, bare 20 år gammel, ble sendt med seilskuten «Vesterlide» på en forsøks­ekspedisjon til Syd-Amerika. Han havnet til slutt i Chile hvor en tredje av brødrene, Søren L. Chris­tensen, også var på «oppdagelsesreise». De to ekspe­disjoner resulterte i to selskaper, Sociedad Balle­nera Christensen y Cia. stiftet høsten 1908, og A/S Pacific, stiftet 1910, for fangst med flytende koke­rier og fra landstasjoner ved øya Chiloe og den litt nordenfor liggende by Corral. For begge selskaper ble Lars Christensen disponent. Men da ingen av selskapene hadde den suksess man hadde håpet på, ble de etter et par år solgt og oppløst.

Heldigere var selskapet A/S Condor, som også skulle prøve noe nytt, kjøpe opp avflensede skrot­ter i Grytviken, koke oljen av dem og produsere guano ombord i seilskuten «Nor». Det ble en fin forretning. Det samme ble også Lars Christensens deltakelse i A/S Hvalen, som i 1910 overtok kokeriet av samme navn og dets lisens for fangst ved Syd­-Shetland. Med god fortjeneste ble det solgt i 1914. Et nytt forsøk ved Syd-Amerika langs kysten av Brasil i 1911-12 ble helt mislykket. Glimrende gikk det derimot da materiellet ble overført til Fransk Kongo 1913-14, i motsetning til A/S Alfa og Beta's fangst sammesteds de samme år. Det siste forsøk på fangst ved Amerika var det størst anlagte foretagende, men det ble også den største skuffelse. Alaska Whaling Co. ble stiftet 1911 på initiativ av norsk-amerikanerne, med Lars Christensen som dis­ponent, og en aksjekapital på $ 315.000, vesentlig amerikansk. Fangsten ble opptatt både med det berømte flytende kokeri «Admiralen» og fra land­stasjon på øya Akutan, østligst i Aleutene. Om sel­skapets bevegede historie kunne det skrives en hel roman (den er forøvrig delvis skrevet ) . Med en norsk-amerikansk prest som fangstbestyrer - han ^,hadde aldri sett en hval før - måtte det ende med en total fiasko. Lars Christensen frasa seg enhver befatning med selskapet, som i 1914 ble overtatt av et helt amerikansk styre.

Før Lars Christensen fylte 30 år, hadde han vært med på å starte og disponere fire, riktignok ,små skipsrederier, en kullforretning og syv hvalfangst­selskaper. Noen hadde han glede av gevinst av, andre bare tap, men alle hadde gitt ham verdifull erfaring. Han har selv fortalt meg at særlig av sin befatning med Alaska Whaling Co. lærte han utro­lig meget om hvordan hvalfangst ikke skal drives, en erfaring han kunne bygge på da han i begynnel­sen av 1920-årene gjenopptok denne del av sin for­retningsdrift. Norge produserte den vesentligste del av verdens hvalolje, et viktig råstoff for fettindustrien. Å sikre også foredlingen av oljen for Norge, var en av Chr. Christensens mange fruktbare ideer. Han sendte Lars Christensen til Wien, hvor han for 300.000 kroner kjøpte retten til et herdningspatent, og for utnyttelsen av dette ble i 1913 stiftet A/S Vera Fedtrafineri ved Sandefjord. Det ble i meget et familieforetagende: Chr. Christensen, hans to sønner, to svigersønner, og Lars Christensens svi­gerfar, Thor Dahl. Bare 29 år gammel ble Lars Christensen administrerende direktør, og trass kri­gens store vanskeligheter - England blokkerte Norge for hvalolje, ledet han selskapet forsiktig og sikkert så det ga et pent driftsoverskudd, til det hele ble veltet av en gruppe aksjespekulanter og det økonomiske krakk 1921-22.

Omkring 1912 skjedde det den endring i omsetnin­gen av hvaloIjen at den ikke lenger ble solgt til olje­handlere, men direkte til forbrukerne, fettindustrien. Overfor den tendens hos denne til å stå sammen i en whale oil pool, søkte de norske hvalfangstredere den styrke som lå i deres samhold. Det resulterte i to grunnleggende organisasjoner, Hvalfangernes Assuranceforening Gjensidig, stiftet i 1911, og Den Norske Hvalfangerforening, stiftet i 1912. I begge har Lars Christensen spilt en betydelig rolle. Av den første var han en av stifterne og til sin død det eneste gjenlevende medlem av dens første direksjon. I Hvalfangerforeningen kom han først for alvor med fra 1923 av som viseformann, da han igjen hadde gått inn i hvalfangsten som en av dens be­tydeligste redere.

Det som førte ham inn i den, var at han overtok meget av sin fars og sin svigerfars store forretnin­ger ved deres død 1923 og 1920. I 1910 hadde Lars Christensen giftet seg med Ingrid Dahl, datter av grosserer og skipsreder Thor Dahl, Sandefjords mest formuende mann; han ble det enn mer siden, og hans formue kom usvekket gjennom krisen i be­gynnelsen av 1920-årene. I 1917 kjøpte Lars Christensen den store, vakre eiendom Ranvik ved Sandefjord, hvor familien siden har hatt sitt norske hjem. Privatlivet her med en barneflokk på seks og en storslått gjestfrihet er blitt avbrutt av utal­lige og langvarige reiser til nær sagt alle jordens egne. 22. oktober 1960 kunne Lars Christensen og frue feire sitt gullbryllup på Ranvik.

Det firma, A/S Thor Dahl, som Thor Dahl ved sin død etterlot seg, var et rent familieforetagende som drev den store skipshandel. Det samme var også Bryde og Dahls Hvalfangerselskap A/S (etter 2. verdenskrig endret til Thor Dahls Hvalfangersel­skap A/S). Firmaet A/S Thor Dahl er et disponer- ingsfirma som etterhånden har overtatt disponer­ingen av en rekke selskaper, først og fremst av Bryde og Dahls Hvalfangerselskap, som fremdeles er et 100 % familieselskap. Inntil 1928 fanget det med flytende kokeri  fra Godthul Harbour på Syd­-Georgia, fra 1929 av pelagisk. I 1924 ble firmaet valgt til disponenter for hvalfangerselskapet A/S Odd, Sandefjord. Dette var stiftet i 1913 for fangst på lisens ved Syd-Shetland, og i 1921 sammenslut­tet med hvalfangstselskapene A/S Dominion Whaling Ltd, The South Pacific Whaling Co. A/S Odd opptok igjen i seg i 1930 det store, nye selskap Atlas A/S, Larvik. Aktieselskabet «Ørnen», Chr. Christensens gamle selskap fra 1903, pioneren i fangst med flytende kokeri ved Svalbard og i Antarktis, vedtok i 1931 å overlate disponeringen til A/S Thor Dahl. Det er disse tre selskaper Bryde og Dahl, Odd og Ørnen, man forbinder med Thor Dahls eller Lars Christensens hvalfangst, en av de største konsentrasjoner på ett selskaps eller en manns hand i hele hvalfangstbedriften.

A/S Thor Dahl disponerte også The Norwegian Bay Whaling Co., et privat foretagende innen fa­milien Christensen, i de fire år, 1925-28, det fanget fra landstasjonen Norwegian Bay ved Point Gloates på nordvestspissen av Australia og gjorde det me­get godt, ved likvideringen i 1928 hadde det gitt aksjonærene 150 % og deres innskudd tilbake. I 1930 overtok Lars Christensen gjennom sitt selskap Bryde og Dahl aksjemajoriteten i Hvalfangerselskapet Frango A/S, Sandefjord. Allerede samme år ble kokeriet solgt til det amerikanske selskap The American Whaling Co., men med Lars Christensen som disponent. Hensikten med transaksjonen var at hvaloljen som amerikansk-produsert kunne inn­føres tollfritt i U.S.A., og «Frango» var det eneste norske kokeri som var bygd i U.S.A. og derfor det eneste som etter amerikansk lov kunne registreres der. Men krisen i U.S.A. og sammenbruddet av hvaloljemarkedet påførte selskapet svære tap.

Etter forsiktige forsøk 1925-27 gikk hvalfangs­ten fra 1928 inn i sin pelagiske epoke og voldsomste ekspansjon. Norske og norsk-britiske selskaper ble startet på løpende band, og norske selskaper ble solgt og overført til engelsk flagg. Det ble en bitter strid mellom «de konsesjonerte» og «-pelagikerne», og England truet med ikke å fornye konsesjonene på sine antarktiske besittelser hvis ikke nordmen­nene stoppet den pellagiske fangst. Norge var i ferd med å miste sitt hegemoni som hvalfangstnasjon. Lars Christensen så med sterk bekymring på den vei utviklingen tok, han bevarte alle sine selskaper som rent norske, og fra feltet i Antarktis sendte han advarende brev hjem om at hvalbestanden ikke ville tåle en slik beskatning. Men da det ikke lyktes å bremse på ekspansjonen, hadde han ikke noe annet å gjøre enn å gå til en radikal fornyelse av sitt fangstmateriell hvis han overhodet skulle kunne fortsette å drive hvalfangst og ikke bli slått ut i den harde konkurranse. I løpet av 1929-30 ble de fire små, gamle kokerier skiftet ut med fire store ombygde skip og hvalbåtmateriellet ble nesten to­talt fornyet. Den samlede effektivitet av Lars Chris­tensens flåte ble mer enn tredoblet.

Lars Christensen matte tåle megen spydig kri­tikk for at han «protesterte for all verden, men fulgte med på ferden». En annen hvalfangstreder skrev : «Lars Christensens innflytelse er stor, han må derfor være ytterst forsiktig med hva han setter sitt navn under». Lars Christensen svarte blant annet at han i 1928 hadde hatt tilbud om uten­landsk kapital til nystarting, men han hadde ikke ønsket å delta i den. - Selv om han ikke lot bygge noen av de nye spesialskip for hvalfangst, var det en fulIt konkurransedyktig flåte han møtte de van­skelige 1930-årene med.

Vi kan ikke her rekapitulere hvalfangstens be­vegede historie i disse år overproduksjon og pris­fall, en stadig sterkere nasjonal og internasjonal regulering av fangsten, den norske fangstflåtes opplegg i sesongen 1931-32, forholdet til de nye fangstnasjoner Tyskland og Japan, kampen om kvotene, den engelsk-tyske strid om den norske hvalolje, fagorganisasjonenes stigende makt og krav, og mangfoldige andre problemer. Bare et punkt må nevnes, fordi ikke noe annet har utsatt Lars Christensen for så sterk kritikk. Det var sterkt på tale å legge opp fangstflåten også i sesongen 1934-35, kom det som et sjokk på hvalfangst­verdenen at Lars Christensen, uten å underrette sine kolleger derom på forhånd, hadde sluttet kon­trakt med Unillever orn å fange med alle sine sel­skaper for det i to sesonger til en garantert minste­pris, Skjønt det var han som hadde frernmet for­slaget om opplegget. Mens det på den ene side ble hilst med glede at det var sikret avsetning på 660.000 fat norskprodusert olje, riktignok til en meget lav pris, uttalte en annen hvalfangstreder, sikkert på alle de andres vegne : «Dette er dolke­støtet i ryggen på, norske hvalfangst ! »

På dennes henstilling grep regjeringen inn og be­grenset ved lov fangstiden så sterkt at det ble umulig for Lars Christensen å oppfylle kontrakten. Det truet med prosess fra Unilever, men saken ble ordnet i minnelighet til fordel for begge parter. Det foreligger forøvrig på denne tid uttalelser fra Lars Christensen, og han var ikke alene om dem, for et så pessimistisk syn på norsk halfangsts fremtid, at han var inne på tanken helt a slutte med den. Heldigvis gjorde han det ikke.

Lars Christensen oppholdt seg under hele krlgen i U.S.A., og arbeidet der utrettelig for Norges og Våre alliertes sak. I seks år var han knyttet til Den norske ambassade i Washington som finansråd, og gikk meget energisk inn for at Norge under krigen skulle opprettholde betalingen av renter og avdrag på sine statslån, da handelsflåten ville seile inn til­strekkelige dollarbeløp til at Norge kunne overholde sine forpliktelser. Han har den vesentligste del av æren for opprettelsen av et norsk sjømanns hotell i New York, han var formann i Nortraships hvalkomite, medlem av Sjøfartsdirektørens råd, av regjeringens såkalte «Relief Committee». Han deltok som rådgiver for den norske delegasjon ved De for­ente nasjoners grunnleggende møte i San Francisco. Om hans virke uttaler FN's første generalsekretær, Trygve Lie: «Hans og hans hustrus hjem, enten de var i New York, Washington eller San Francisco, var alltid åpent for nordmenn som under krigen hadde måttet søke tilflukt i U.S.A. Personlig hadde jeg gleden av å kunne lytte til Lars Christensen i de år jeg var De forente nasjoners generalsekretær. Hans kloke ord, også om politiske spørsmål, var meg til stor nytte». Lars Christensen betalte selv alle sine utgifter til opphold og reiser under krigen i U.S.A. I 1941 skjenket han Den norske sjømanns­misjonen et større hus i San Pedro til bruk som sjø­mannskirke. Han uttalte ved innvielsen ønsket om at det etsted i kirken måtte bli anbrakt de ord han selv hadde som motto for sitt livsvirke : Ora et labora (Bed og arbeid).

Ved krigsforlis mistet A/S Thor Dahls rederier nesten 60 % av sin tonnasje. Av de flytende koke-

rier var bare ett igjen, «Thorshammer». Lars Chris­tensen kom, hjem med en fullt gjennomtenkt plan for gjenreisning ikke bare av sin bedrift, men av hele Norges næringsliv. Allerede i 1941 hadde han latt utarbeide en meget utførlig plan for Norges gjenreisning (An outline for Norwegian post-war reconstruction, 197 pp., trykt i Washington, januar 1942). Han uttaler her hvor viktig det er at det i god tid på forhånd foreligger en gjennomdiskutert plan som kan tre i kraft i samme øyeblikk krigen slutter. Den har uten tvil tjent til rettledning for Marshall-hjelpen. Det viktigste var ikke den hjelp Norge kunne motta utenfra, men hva vi selv ville gjøre, det måtte gå foran alt annet. «Our interest is solely in reconstruction, and the immediate impor­tance of sound recovery outweighs all other factors. Reconstruction will require the best efforts of every Norwegian; it should not be a period where any one group, labor, management or the State, seeks to take advantage for its own advancement of the need for co-operation».

Ut fra denne innstilling satte Lars Christensen alle krefter inn i gjenreisningsarbeidet, og det ble få forunt å få se større frukter av sitt slit enn han. I 1947 og 1948 ble anskaffet to store, nybygde koke­rier, «Thorshavet» og «Thorshøvdi», som sammen med gamle, gode «Thorshammer» fanget alle seson­ger 1948/49-1961/62. Tilsammen i disse 14 seson­ger produserte de 4,5 mill. fat (750.000 tonn) hval ­og spermolje. Etter krigen har selskapene fått 42 nye hvalbåter, og i det hele er intet blitt spart for å holde materiell og fangst på topp. Men etter 1961/ 62 er «Thorshammer» trukket ut av fangst og hugd opp, og i inneværende sesong er «Thorshavet» det eneste Thor Dahl-kokeri på feltet. I et tilbakeblikk på sin hvalfangst skriver Lars Christensen i et brev til meg for to år siden: «La oss være enige om at vi pionerer har vært noen store tosker, som ikke holdt bedre fast hvor vi begynte, men det er alltid lett å være «att-på klok». Vi har i hvert fall fått tilfredstillet vår eventyrlyst, og stort sett bør vi ikke klage».

At norsk hvalfangst kunne ta den slutt den nå synes å ta, hadde Lars Christensen sett muligheten av allerede i slutten av 1920-årene og derfor i tide stilt sin bedrift på to ben. Det andre ben var skips­farten. Den utviklet seg naturlig av behovet for tankbåter til transport av brenselolje til kokeriene på feltet og av hvalolje i retur. På det grunnlag bygde Lars Christensen opp de store rederier Thor Dahl i dag står som disponent for. Det er forøv­rig en omlegning en rekke hvalfangstsel-skaper for lengst har foretatt, og uten den ville firmaene i dag neppe ha eksistert. Det ville være en interessant oppgave å undersøke hvor meget hvalfangsten har opptjent av den kapitalen som er investert i ekspan­sjonen av norsk skipsfart.

Skipfarten omfatter både tankfart, fruktfart og linjefart, og i de aller siste år også trampfart med store bulk-carriers. Forarbeidene til linjefarten gjorde Lars Christensen under sine lange opphold i Amerika før og under krigen, og linjene er også for en vesentlig del basert på frakt av varer til og fra Amerika. Pacific Islands Transport Line, opp­rettet 1938, driver rutefart mellom vestkysten av Nord-Amerika og sydlige Stillehavsøyer, Christen­sen Canadian African Lines (1948) mellom Canada og Sydøst-Afrika, Norse Oriental Line (1955) ,rnel­lom Australia og Indonesia-Malaysia. I årene 1932 -35 og 1937 sendte A/S Thor Dahl en større ekspedisjon til Øst-Grønland for fangst av kveite, men fisket ble ulønnsomt og måtte oppgis. Mindre vel­lykket ble også et forsøk i 1950-årene på havfiske med hvalbåter ombygd til trålere. Alltid våken for nye ideer og med viljen og den økonomiske evne til å satse noe på og prøve den i praksis har Lars Chris­tensen i de senere år også innlatt seg på selfangst, nylonspinning, oljeboring og oppdrett av silke­ormer med tanke på produksjon av natursilke. De amerikanske interesser er samlet i firmaet Chris­tensen Canadian Enterprises. Det siste skudd på stammen han opplevde å se var A/S Thor Dahl - Plastindustri, Sandefjord.

Lars Christensens innsats i den antarktiske polar­forskning hadde ikke bare et vitenskapelig formål, den var først og fremst et ledd i hans hvalfangst. En begynnelse til å strekke hvalfangsten østover fra Syd-Shetlands umiddelbare nærhet var gjort i sesongen 1927-28. Den videre utvidelse og opp­dagelse av nye felter kan hvalfangsten nesten i sin helhet takke Lars Christensen for. De 9 ekspedi­sjoner («Odd I»-, «Norvegia»- og «Thorshavn»­ekspedisjonene) som han på egen bekostning sendte ut fra 1926 av i et tiår fremover, hadde det dobbelte formål: å oppdage nytt eller gjenoppdage gammelt land og eventuelt okkupere det for Norge, og for det andre, finne hval. Lars Christensen skriver selv i sin bok «Such is the Antarctic» ( London 1935) p. 214: «Every step we have taken has been based on one special motive: we were out to get whales. The main object of all my expeditions was to investigate as thoroughly and conscientiously as possible anything that could in any way add to the information respecting whales». Utforskningen av Antarktis er uløselig knyttet til hvalfangsten, men aldri har den siste ytet større bidrag til den første enn gjennom Lars Christensens ekspedi­sjoner.

Begge hans formål ble nådd i rikt mål, Bouvet­feltet viste seg å bli en gullgrube for hvalfangsten, svære områder av Antarktis ble oppdaget og til dels kartlagt, Bouvetøya, Peter 1.'s øy, Dronning Manuds land ble norske biland, og den vitenskapelige ut­forskning nådde store resultater. Disse er offent­ligjort i: Scientific Results of the Norwegian Antarctic Expeditions 1927-38 et sqq. Instituted and financed by Consul Lars Christensen, I -III. Oslo , 1935-61. Foruten den ovennevnte bok har Lars Christensen også utgitt flere andre beretnin­ger om sine ekspedisjoner. Han fortsatte her det arbeid hans far og C. A. Larsen hadde begynt i Weddel-havet på «Jason»-ekspedisjonene 1892-94, og han brakte Norges navn frem i første rekke blant de store forskernasjonene i Antarktis. I denne for­bindelse må også nevnes hans besøk på og interesse for innbyggerne på Tristan da Cunha, som ble for­anledningen til den norske vitenskapelige ekspedi­sjon dit 1937-38, støttet med vanlig rundhåndet­het av Lars Christensen.

Lars Christensens kjærlighet til sin hjemby har gitt seg et rikere og vakrere uttrykk enn det har vært noen annen norsk by til del fra en enkelt mann. Et av motivene var hans store ærbødighet for tradisjonen og for den verdi som lå i å ta vare på den. Under sin reise til Amerika i 1907 hadde han besøkt New Bedford og blitt begeistret for dets fine hvalfangstmuseum. Allerede på 10 års-dagen for sin start som forretningsmann, i 1917, kunne han overrekke som gave til Sandefjord kommune «Kammandør Chr. Christensens Hvalfangstmu­seum» med fullt monterte samlinger. Det er senere blitt utvidet med et teglbygg for biblioteket, hvis rike Litteratur, og utrykt materiale er et i Norge enestå­ende verksted for den som skal arbeide med is­fangsten, hvalfangstens og polarforskningens historie. Lars Christensen var stadig på jakt etter gammel, sjelden og kostbar antikvarisk litteratur, samtidig som han holdt samlingen a jour med alt nytt som utkom. 40 år senere, på 50 års dagen for sin start i forretningslivet, overrakte han kommunen et nyinnredet sjøfartsmuseum med interes­sante samlinger og et klekkelig beløp til dets drift. Også dette er blitt økt ved et tilbygg. Sankthans­aften 1960 fikk Sandefjord en ny storslått gave fra Lars Christensen og hans selskaper, det praktfulle, enestående hvalfangstmonument, som kanskje mer enn noe annet er blitt byens turistattraksjon. Lars Christensen holdt da selv en tale hvor han pekte på at monumentet ikke bare skulle minne de kom­mende slekter om det risikofylte slit hvalfangsten var, men også om at den var grunnlaget for byens og Vestfolds gode økonomiske kår. De instrumenter Sandefjord Guttemusikkorps spiIte på ved anled­ningen, var en gave fra Lars Christensen.

Men han ville også minne, om at mennesket lever ikke av brød alene, det ga han uttrykk for i sin gave til Sandar menighet, Olavskapellet, en perle i nyere, norsk sakral arkitektur. De av innbyggerne som ga seg tid til en stille stund i kapellet, ville ofte i den siste tid finne Lars Christensen der i stille meditasjon foran de skjønne fresker. Som C. F. Garman i Alexander Kiellands «Garman & Worse» ble gammelkonsulen i Stavanger, bile Lars Christen­sen konsulen i Sandefjord. Men han ble også noe langt mer, ikke en passiv, representativ galli­onsfigur, men en aktiv velgjører av de sjeldne. «Richesse oblige» var for ham ingen vakker tale­måte, men en levende realitet. Hva han og hans frue i det hele har gjort i det stille for byens befolk­ning, savner vel sidestykke i noen annen norsk by.

Personlig har jeg hatt den glede å treffe Lars Chris­tensen et par ganger i de senere år, og jeg sitter igjen med inntrykket av en ytterst avballansert, harmonisk og fredfull personlighet, en godviljens mann.

Lars Christensen ble i årenes løp vist en lang rekke høye, offentlige utrnerkelser. Han var blant annet siden 1934 et av de fire æresmedlernmer av Det Norske Videnskap-Akademi i Oslo, æresmed­lem av Det Kongelige Norske Videnskabernes Sel­vskab i Trondheim og av Det Norske Geografisike Sel­skap, æresdoktor av St. Olaf College i Minnesota, æresborger av Granby i Canada. Han var komman­dør med stjerne av St. Olavs Orden, kommandør av Vasaordenen, Dannebrogsordenen og Æreslegio­nen, innehaver av Haakon VII's Frihetskors, av Gunnerusmedaljen og av The American Geograph­ical Society's Livingsbone-medalje.