Gjenngitt fra "Thor-Glimt" nr.15 Desember 1964

Et Portrett av skipper CHRISTEN HANSEN, FREBERG.

Besøkende på Sandefjord Sjøfartsmuseum har sikkert lagt merke til et stort portrett som henger ved siden av modellen av «Augusta». Det er av Christen Hansen, Freberg, som her er fotografert iført sin høye utmerkelse: en gull-medalje fra det franske marinedepartementet tildelt i 1876 for utført redningsdåd under farefulle omstendigheter. Det kunne vel være interessant å vite litt om denne fremragende sjømann og vi har plukket frem hva bøker og aviser kan fortelle:

Christen Hansen var født i Lahelle 11. november 1834. Allerede i 7 års alderen kom han ut til fremmede og var med hele dagen i anstrengende arbeide. I 8 års. alderen begynte han å fare til sjøs. Året etter konfirmasjonen tok han hyre som kokk med fullriggeren «Perelus», tilhørende Larsen, Strand. I 21 års alderen tok han styrmannseksamen ved skolen i Fredriksvern og seilte en tid med «Romerike», «Tre Venner» og briggen «Anna». Det første skip han overtok som skipsifører var «Revalen», tilhørende Gran, Lunden. Den førte han i 7 år. Senere førte han «Esperance» i 5 år i Vestindiafart. Det var som fører av dette fartøy han i 1876 reddet et fransk skipsmannskap. Da han forlot «Esperance» ble han fører av «Nordstjernen» som han førte i 5 år.

I 1881 gikk han ut med «Augusta» tilhørende A. F. Klaveness, Sverdstad. Det var det største skip som den gang var bygget ved Framnæs og med «Augusta» hadde Hansen sin lengste fartstid. Etter å ha ført den i 11 år førte han i noen år flere andre skuter inntil han i 1901 la opp som sjømann. Han hadde da vært sjømann i 51 år, derav 39 år som skipsfører.

Hans Bogen skriver i sin bok «70 år Lars Christensen og hams samtid»:

Våren 1881 gikk en ny bark, «Augusta» på vannet ved Framnæs, 827 r.t. Det var en pen skute og en iskarpseiler. Den var oppkalt etter fru Augusta Christensen og hun hadde selv sydd både flagg og signalflagg til den. Den 7. april 1881 sto «Augusta» med Chr. Hansen, Freberg, som skipper for fulle seil ut Sandefjorden. Chr. Hansen som på sine gamle dager var en hyppig gjest på Lars Christensens kontor, måtte alltid fortelle om hvor glad han ble da «frua sjøl» kom ombord og forærte ham flaggene. «Løkka følte dom» sa han. I 1883 ble «Augusta» Klavenessrederiets første skute i Australiafarten. I 123 måneder sto Chr. Hansen som skipper, «med bare 9 dager i mitt hjem i Sandefjord».

Hansen ble æresmedlem av Sandefjords Sjømannsforening i 1910. Han døde 30,. august 1922 på Gogstad. «Augusta» forliste ved; Madagaskar 18. september 1901.

 

         Ved Christen Hansens død skrev hans svigersønn, Thoralv Klaveness, følgende artikkel i "Vestfold" den 2. september 1922:

Ennu i sitt 82 år kunne Christen Hansen slå en lystig gigg for oss før vi skiltes kl. 3 om natten. Og i sitt 86. år spaserte han fra og til sitt hjem en halv fjerding fra byen. Han så fremdeles ut til å kunne hoppe gard. Tiden bet ikke på ham. Ingenting bet på ham.

«Hu det er kaldt idag,» ropte en medborger til ham i 20 graders kulde. «Jeg ser det» svarte sjøulken, «folk går så inntulla». Han hadde da allerede passert støvets grense - alltid uten votter og helst uten vinterfrakk. Når han sov vet jeg ikke. Ingen vet det. Han visste ~det neppe selv. De som for med ham, kan bare fortelle, at de bare har sett ham våken - især når andre sov. Selv har jeg sett ham gjøre toalette ute i snefonnen klokken fire om morgenen. Senere ga både øyet og øret en meget sjelden adspredelse.

Åtte år gammel kom han tilsjøs med en koff som fôr på Holland. Hyren var, etter hans eget sigende, en daler om måneden, fri kost og fri juling. Det var ikke så lite for en 8 åring, især når man vet at den siste posten i hine dager representerte en ganske anseelig konto. Men så lærte han også sjømannsskapet. :Han kunne jule både de andre og seg selv, rigge sitt fra kjølsvin til toppen og manøvrere hvor andre sto fast, finne fram overalt, seile seg ut av en syklon og slutte gode frakter. Knep det la han vel villig ryggen til. Og det var ingen skippertak han tok. «Er vi ikke sjøfolk»? spurte han og pikket seg på venstre bryst med venstre hands tommelfinger. Det var bare en ting han ikke hadde lært: Å gjøre havari. I over en menneskealder var han skibsfører. Dog hadde han ikke stått på en eneste av de mange bankene sjøen skal være så rik på.

«Assuransen har ikke betalt en krone for meg» sa han og plukket seg på venstre bryst med venstre hands tommelfinger. Og skjønt han visstnok hadde gjort flere turer på Australia enn noen av sine samtidige hadde han ikke opplevet et tilfelle av beri-beri ombord.

Nei hans papirer var blanke. Han hørte den gamle tiden til. Han kunne sitt fag og han kjente sin plikt. Sjøen var hans liv, verden hans tumleplass. På 12 år var han bare hjemme noen få uker.

Sitt fartøy holdt han som en dukkestue. «Nå har vi søkt både høyt og lavt, som vi skulle søke etter lus, men ikke funnet en eneste» sa en munter venn om ham en gang i et muntert skutelag. «Forut i piggen, akterut under poppen, blankt overalt. Ikke en eneste mus. Nei så men.» Og ve den som ikke respekterte hans fartøy og hans flagg. Slik var han, Christen Hansen, våre sjømenns nestor. En type, en skikkelse, en helt, visstnok uten romantikk, til gjengjeld så rik på merkverdighet.

Men nå har han altså lagt opp. Nå har han søkt havn for bestandig. Jeg skal intet forsøk gjøre på å fortelle hans historie. Det ville føre meg langt utover et blads spalterom. Et eneste trekk fra hans begivenhetsrike sjømannsliv vil dessuten være nok til å stille mannen i det rette lys, nok kanskje også til å bevare minnet om en mann som engang tjente sitt flagg med bravur og som derfor med ære bar Frankrikes farver i sitt knapphull.

Det var i 1876. Hansen førte den gang «Esperance,» - en gammel elendig bark på 200 kmm. lester, tilhørende nordmannen Ole Paalsen i Havre. Hansen kom fra Vestindien med longwood, været var hardt, pumpene gikk, og Hansen tok selv sin tørn som de andre. Da ble det varskodd fra bakken: «,Fyrskib i le». De befant seg 300 eng.mil vest av Høisand. Der var altså intet fyrskib. Hansen tok derfor kikkerten og forvisset seg straks om at det utkikket hadde varslet intet fyrskib var, men en havarist i ballast med knekket fokkemast og flagget i sjøen. En seiler i havsnød altså, prisgitt vær og vind.

Klokken var syv om morgenen og Hansen hadde nettopp satt endel seil da Esperance bare en strek fra kursen. Det gjalt derfor å få litt mere fart i skuta. Men havaristen kunne ikke passeres upåaktet, hvor ille enn sjø og vind bar seg. Her måtte noe gjøres. «Er vi ikke sjøfolk» tenkte vel sjøulken, der han sto på hyttetaket.

«Alle mann dekk», kommanderte han. bar han av. Hans plan var lagt,som i en blink. Han ville gå i le av havaristen, meddele den sin plan, seile seg forenom, og ved en ny manøvre prøve å oppnå forbindelse med den ved hjelp av sitt kabeltau. Lykkedes dette ville han bruke havaristen som brekkwater, mens han forsøkte å redde mannskapet i sin egen livbåt. Her gjalt det imidlertid at ingen ordre klikket, at ingen manøvere mislyktes. Enhver sakkyndig vil forstå det dristige og geniale i planen. Kun på denne måte var det mulig å redde mannskapet, hvis det overhodet kunne reddes. Bruken av olje som bølgedemper var ennå ikke kjent.

Hansen kalte straks en av sine franske matroser opp på hytta, satte ham inn i planen og ba ham rope denne over til havaristen, hvis det skulle vise seg nødvendig å korrespondere på fransk. Gjennom kikkerten så han at folkene var samlet akter, vinkende og viftende, noen med foldede hender over hodet. «Heis flagget» kommanderte han som svar. Han ville vise at han aktet å hevde sitt flaggs honnør.

Fartøyene nærmet seg hinannen. «Esperance» gled sakte i le, det ble ropt ombord av matrosen, - havaristen viste seg å være fransk - og fartøyene skiltes. Nå gjalt det atter å komme i le for å bringe forbindelse i stand. Men hvorledes? Her viste Hansens overlegne sjøkyndighet seg påny. Når han frivillig første gang gikk i le av havaristen, skjønt hans eget fartøy ikke kunne avansere mot uværet, var årsaken en påregnet sterkere drift hos havaristen enn hos «Esperance». Det vil si han ville ikke risikere å bli satt ut av spillet ved å få havaristen til luvart. På den andre siden hvorledes holde seg unna når han hadde fått forbindelse istand mellom fartøyene? Ville ikke havaristen drive inn på «Esperance» og mase den i filler? Fordelen ble altså her, som så ofte skjer, faren i et annet.

Det virket imponerende at Hansen under disse omstendigheter innlot seg på foretagendet. Hva stolte han nemlig på? At han ved hjelp av sniseilene kunne påskynde « Esperances» drift når det knep.

sto han da hytten og ga sine ordre, mens havaristen drev videre, og «Esperance» en stund klemt opp mot vinden.

«Hardt le». «Esperance» gikk over stag. «Gi opp råseilene». Det ble gjort. Derpå satte han atter kursen mot havaristen, sniseilene opp, kom i le og kastet sin loddline fastgjort til en redningsbøye ombord i denne. Loddlinen var tilknyttet kabeltauget. Dette var på forhånd manet ut gjennom Esperances klyss litt aktenfor midtskibs, det skulle manes gjennom Esperances klyss forut og der settes fast. Loddlinen, hvis ene tamp var fastgjort ombord i Esperance skulle så loses fra kabeltauget for å brukes som ut og innhaler av livibåten. Denne hang klar i davidene med en enkeltløper i et øyestikk for momentant å kunne frigjøres. Det er nemlig som bekjent en av redningsbudets største vanskeligheter å få en båt på vann i sterk sjøgang. Den blir oftest enten fylte eller knust mot skibssiden.

Forbindelsen mellom fartøyene ble uten uhell bragt i orden. Men nå begynte egentlig kampen. For det første gjalt det å holde Espenance på avstand i den rette stillingen. Dette oppnåddes ved hjelp av sniseilene. Disse ble halet ned eller heist og bakket etter øyeblikkets krav. Dernest gjalt det ikke alene a få livbåten på vannet, men også at den ble manrøvrert riktig. Intet sekund måtte tapes eller misbrukes. Det sto derfor en mann ved hver ende av loddlinen klar til å hale eller fire etter ordre. Livbåten måtte nemlig alltid ha taug nok til. å bevege seg fritt i sjøen. Dog måtte den ikke klappe mot skutesiden, eller komme inn under hekken.

«To mann i båten, styrmann» kommanderte Hanlen fra hyttetaket. Det ble et øyeblikks stillhet. «Hvis ingen. vil, går jeg selv. Men jeg har ikke lov til å forlate fartøyet før andre nekter.»

To mann meldte seg da, og båten ble låret. Det gikk godt. Med en line sprang førstemann i sjøen, ble fisket opp og ombord i Esperance. Åtte turer og alle 8 mann var reddet uten annet uhell enn at livbåten en gang i et bratt ble halv av vann.

Klokken 7 om morgenen tok redningen sin begynnelse. Klokken 6 om ettermiddagen var den endt. Da sprang kabeltauget - nettopp som sistemann var reddet.

Jeg husker ennå Hansens blikk og tone da han fortalte dette - i ordene -ingen støy, bare en hemmelighetsfull understreken av faktum: «Da sprang kabeltauget».

Han hadde selv hele tiden stått på hyttetaket, utdelende sine ordre til såvel mannskapet ved sniseilene som ved livbåten. Tilstanden ombord i havaristen hadde vært fortvilet. Foruten fokkemasten var også roret brukket, av proviant fantes intet. Og utsiktene til redning var små. To store dampere hadde passert like oppunder den uten å heise flagg, uten å gjøre noe forsøk på redning.

Så kom gamle Esperance vaskende med rommet fullt av longwood og vann. Hun var ingen kløpper som beilet til verdens gunst. Men ombord sto en fører som kunne sitt fag, som kjente sin plikt.

«Alle mann på dekk» og med flagget under gaffelen opptok han kampen til sin egen og flaggets ære.

Ved ankomsten til Havre ble naturligvis både fartøyet og føreren populære. En dåd har alltid vinger, ikke minst i Frankrike.

Av sjøforklaringen fremgikk det da også tydelig at hva Hansen her hadde øvet av mot og sjømannskyndighet krevde beundring. Avisene skrøt av bedriften. Hansen hadde dog ikke oppbevart en eneste linje av hva de skrev.

Neste dag, hvis jeg ikke husker feil, ble Hansen kalt opp på konsulatet. Her ble han under full honnør tildelt den franske gullmedalje med certifikat, for sin dåd. Medaljen var festet til et band i nasjonale farver. Den ga ham rett til å bære disse i sitt .knapphull, når han ikke bar selve medaljen. Og det var Hansens stolthet.

«Går jeg på gaten i Frankrike og møter en soldat, selv om det er selve generalen, hilser han». Og folk spør: Hva har denne herre gjort for Frankrike?», sa sjøulken og pikket seg på venstre bryst med venstre hands tommelfinger.

Medaljen og sertefikatet har Hansen testamentert til Sandefjords Hvalfangstmuseum. Der vil de altså for fremtiden bli oppbevart, jeg håper med pietet.

I oversettelse lyder certefikatet slik:
«Marine og koloniministeren gjør vitterlig at presidenten for den franske republikk, ifølge beslutning av 14. februar 1876, har tilkjent kaptein Hansen (Christen) fører av norsk tremaster «Esperance» en æresmedalje i gull for å ha reddet besetningen på luggeren «Alexsandre» av Granwille som ble forlatt på havet den.
10 januar 1876.»

Paris 30. mars 1876.

Men om mannen gjennom sitt liv og sin dåd har reist seg selv et minne bør Sandeherred dog reise sin originale og veltjente sønn et merke på hans grav. Det vil vidne for de slekter som kommer at deres fedre vurderte både pliktfølelse, dyktighet og mot. Det er kanskje intet kommende slekter heller bør vite enn dette.

TILBAKE TIL FORSIDEN