Klipp fra Thor-Glimt Jubileumsnummer 1.Oktober 1962

På MS SCEBELI var Jul. Lysøe kaptein da skipet ble senket. Hans beretning lyder :

«Som det fremgår av min rapport fra sjøforklaringen ved det Kgl. Norske Konsulat i St. John N.F., avgikk MS SCEBELI fra Liverpool den 12. april 1943, bestemt for U.S.A. Skipet var i ballast når unntas ca. 2.300 sekker post som var stuet ned i lukene. Vi hadde en besetning på 41 mann, men ingen passasjerer. Den 21. april kl. 1545 etter tiden ombord, ble skipet torpedert. Det var ved anledningen kuling med høy sjø fra vest. Torpedoen traff i forskipet og sprengte øyensynlig bort alt foran broen, bare ca. 3 meter av styrbords skansekledning var synlig over vannet.

          Vakt på broen var 2. styrmann Alf Andersen samt matrosene Alfred Andersen, Audun Hervig og Karl Allum, de to siste på utkikk. Styringen og vaktholdet forrøvrig foregikk fra toppen av styrehuset og bestikktaket da utsynet fra nedre bro var temmelig dårlig grunnet de forskjellige ting som var satt opp i beskyttelses- og forsvarsøyemed.

          Da eksplosjonen inntraff, hadde jeg nettopp gått ned fra broen. Jeg ble slengt opp under taket i min lugar og fikk et slag i siden da jeg falt ned igjen, men ikke verre enn at jeg etter et øyeblikks forløp kom meg ut på broen. Jeg forsøkte å komme inn i bestikklugaren for å kaste overbord skipets kodebøker, men inngangen var sperret av de sementblokker og stålplater som var satt opp til beskyttelse av styrehus og bestikklugar.

          Skottet i forkant av broen var slått inn og sjøen brøt inn i salongene. Maskintelegraf, telefon, de installerte alarmapparater samt skipets sirene var enten ødelagt eller ute av virkning. Det samme var tilfelle med skipets telegrafstasjon. Hovedmaskinen ble uten videre stoppet av vakthavende 3. maskinist.

          Skipet fikk temmelig hurtig en stor slagside til babord og folket begynte å komme til båtene. Da jeg kom ned på båtdekket, så jeg babord livbåt midtskips var gått tapt under utsetningen. Jeg gikk over til styrbords livbåt midtskips og var behjelpelig med å sette ut denne båt. Båten kom på vannet i god behold, men måtte legge hurtig fra for ikke å -bli knust mot skipssiden. Det kom foreløpig bare ca. 10 mann i denne båt. Jeg gikk deretter akterut for med de gjenværende mannskaper å sette ut de to båter som var plasert på hyttetaket akter. Begge disse båter kom også på vannet i god behold, men matte legge hurtig fra for ikke å bli knust under akterenden og mot propellen som i sin helhet var over vannet. De som firte båtene, måtte delvis hoppe på vannet og ble fisket opp etterpå. Noen var også kommet seg opp på en flåte. Alle tre båtene holdt seg noenlunde i nærheten av vraket, men kom litt fra hverandre da vi var beskjeftiget med å fiske opp de som var på flåtene og som lå i vannet. Vi fikk derfor ikke anledning til å foreta sikker mønstring for vi etter et par timers forløp ble tatt opp av et engelsk eskorteskip. Det viste seg da at det manglet 2 mann, nemlig 1. kokk Olaf Olsen og matros Karl Allum.

          På min anmodning gikk eskorteskipet et par-tre ganger rundt vraket, så nær som mulig for å se om vi kunne oppdage ytterligere livstegn, men intet var å se. Mannskapenes uttalelser bestyrket meg også i den oppfatning at det ikke var flere igjen ombord.

          Sjefen på eskorteskipet antydet at han måtte begynne å delta i jakten på undervannsbåten, men tilbød seg å senke vraket med kanonene dersom han fikk mitt samtykke. Jeg fant ikke å kunne samtykke i senkningen da vraket nu var atskillig dypere og det strømmet vann inn i maskinrommet umiddelbart etter eksplosjonen. Jeg antok at det allikevel ville synke etter en kort tid.

          Det var således 39 mann som ble tatt opp av eskorteskipet og ilandsatt i Argentina N.F. den 26. april. En del av besetningen fikk mindre skader under torpederingen, men fikk den fornødne behandling av legen ombord i eskorteskipet, og bare en mann fikk et kortere hospitalopphold da vi kom til St. John N.F.»