Fra
THOR-GLIMT Jubileumsnummer 1.oktober 1962
Historie
skrevet av kaptein Antonius Stave som førte MS THORSTRAND da
dette skip møtte sin skjebne :
Avgikk fra
Liverpool søndag den 28. februar 1943, lastet med ca. 1400 tons stykkgods samt
medbringende 8 passasjerer. Reisen fortsatte uten hendelser inntil middagstider
fredag den 5. mars
på 42o- 39' N 36 o - 0' W da man observerte et periskop
av en U-båt et par skipslengder rett akterut.
Man gikk da med ca. 16 mils fart, men ekstra fart ble signalisert til maskinen
og alle mann ble
beordret til stasjonene, et par skudd ble også avfyrt med 3"meren, men U-båten
skar under og vi så
den ikke senere.
Vi
fortsatte forøvrig med topp fart og besatte stasjoner hele ettermiddagen samt
endret kurser og sikk-
sakket. Omkring 4-tiden observertes en livbåt forut og mens vi delibererte om
vi skulle våge å plukke
opp mannskapet fra denne, observertes to U-båter i overvannsstilling, en like
ved livbåten og en rett
forut. Vi hadde livbåten på styrbords side. Vi ga b.b. ror og svingte over
samtidig som vi åpnet ild med
alt det skyts vi hadde. U-båtene fulgte etter, men på en slik avstand at vårt
skyts ikke kunne rekke,
således holdt vi det gående ca. en time da vi observerte enda en U-båt på
styrbords side tvers ca. 4
mil av.
Nå var vi
jo sikker på at vi hadde kommet inn i et sakalt «Pack» og ventet å se
torpedoer hva tid som
helst. Vi hadde likevel en fordel i litt bedre fart og håpet på mørket. Men
vi var samtidig litt engstelige
for kameraten fra middagstiden. Da det ble mørkt, endret jeg kurs litt etter
litt, og ved 11-tiden om
aftenen gikk jeg for full fart tilbake til min vanlige kurs. Hele natten gikk og
intet hendte og vi gratulerte
hverandre med at vi også denne gang i likhet med så mange ganger før, hadde
lurt vår erkefiende.
Lørdag
den 6. opprant med et ualminnelig strålende vær og siktbarhet. Guttene som
hadde vært på
sine stasjoner hele natten, kunne ta seg en velfortjent pust, likeså maskinen.
Etter alle merker å
dømme skulle vi være over det verste, men vi hadde likevel ekstra god utkikk
hele dagen, men vi så
intet mistenkelig. 1. styrmann Solbakken løste meg av kl. 16.40 og jeg gikk ned
for å spise aftens. Jeg
var akkurat ferdig til å gå opp på broen igjen da jeg hørte først et støt
likesom vi skulle ha støtt mot en
eller annen flytende gjenstand, og deretter en fryktelig eksplosjon. Da jeg kom
opp på undre bro, sto
hele midtskips i lys lue. Jeg forsto at MS
THORSTRAND'.s dager var talte og løp opp på broen og
fikk kastet skipets, hemmelige papirer overbord. Fikk samtidig rede på av
telegrafistene at
nødsenderen var blitt ødelagt og beordret disse til å begi seg i styrbord båt.
Babord båt var vekk og
så var 1. styrmann også, så jeg fryktet for at han hadde falt overbord med båten.
Skipet
sank på ca. 7 minutter, så allting foregikk i hurtigere tempo enn det er mulig
å beskrive. Jeg
pikket opp papirene og tok på meg gummidrakten og kom i båten. Da var THORSTRAND
allerede
sunket så dypt at jeg bare hoppet rett i livbåten. Som jeg sa forut, var hele
skipet i brann, så ingen
forbindelse var mulig mellom midtskip og akter, og jeg så endel menn i ferd med
å få ut styrbord aktre
livbåt til tross for at en av davitene var brukket, det lyktes dem også med
umenneskelige krefter.
Styrmann
Solbakken og båtsmann Valdenhaug hadde under utsettelsen av b.b. midtskips livbåt
falt i
vannet, men på en eller annen uforklarlig måte greid å komme inn på
akterskipet. De fikk ved hjelp av
endel av mannskapet satt ut b.b. aktre livbåt, hvilket også var motorbåten.
Jeg var med min båt ivrig
beskjeftiget med å plukke opp dem som hadde hoppet overbord. Hver mann var
nemlig utstyrt med
små elektriske lamper som var festet til livdrakten. U-båten kom opp til
overflaten og styrmann
Solbakken var ombord for forhør. Han fortalte U-båt-kommandøren at jeg var gått
med båten ned. Det
tok de for god fisk og fortsatte sin roverferd uten å gjøre oss noe hverken i
den ene eller annen
retning.
Jeg hadde
i min båt to med brukket ben og en som var forbrent, sa jeg hadde hendene mine
fulle
med å forbinde. Det var natt og jeg hadde hele båten min full av folk. Jeg ga
ordre om at vi skulle
holde oss sammen til det ble lyst, -så vi kunne ordne oss med fordeling og bli
enige om hvorhen det
var best å sette kurs. Heldigvis var været fint ved torpederingen og den følgende
natt, og jeg prøvde å
sette mot i guttene etter beste evne. Jeg hadde posisjonen klokken 16.00 og
visste kurs og distanse
utløpet til 1910. Så etter min beregning skulle vi ha 556 mil til Floreøen på
Azorene.
Ved
opptelling av mannskap og passasjerer om morgenen fant vi ut at vi hadde mistet
4 av
mannskapet, men ingen passasjerer. De forulykkede var 1. kokk Olaf B. Olsen fra
Tvedestrand, 2.
kokk Jørgen Stormoen fra Rjukan, 3. maskinist Olav Olsen og motormann Hans
Lines, de to siste er
jeg ikke sikker på hjemsted. Kokkene og 3. maskinisten var i messen under
eksplosjonen og ble
visstnok drept med en gang, motormann Lines falt visstnok overbord og druknet da
han ikke hadde
rukket å få på seg livredningsdrakten.
Vi fant ut
at styrbord aktre båt var så lekk at vi måtte overføre dens besetning til våre
to båter.
Maskinmester Hansen gikk også ombord i motorbåten for å ta seg av motoren, og
vi forsøkte å taue,
men oppga dette etter en tid.
Skipsråd
ble holdt og vi bestemte at styrmannen skulle ta ombord de syke i motorbåten
-og gå mot
øst for om muligens å treffe trafikk eller nå land for oss. Vi skiltes med
gode ønsker og jeg hørte ikke
mere fra dem før jeg fikk telegram fra London den 25. at de var kommet frem til
Afrika i god behold.
De var blitt plukket opp den 8. dagen av en. konvoyeskorte og fått den aller
beste forpleining. Man
føler seg uendelig ensom og forlatt i en livbåt midt i Atlanteren, men humåret
var godt og vi innrettet
oss i vakter, førte bestikk; karter og tabeller hadde jeg fått anbragt med
engang jeg overtok båten, i
hver livbåt, men vi hadde ingen instrumenter.
Jeg laget
meg et instrument og målte polar-stjernen om natten og hadde ganske god greie på
bredden. Deviasjonen tok vi hver dag, og nattlampe til kompasset laget vi av
lommelyktbatterier.
Dagene gikk med storm og stille, medvind og motbør, men nærmere og nærmere
kom vi målet. Vi så
fartøyer et par ganger, men når vi sendte nødsignaler opp, snudde de hurtigst
mulig og forsvant. Det
var jo ikke så hyggelig, men vel forståelig.
Vann var
det verst med, måtte jo regne med at vi kunne miste Azorene og måtte rasjonere
med det
for øye, så vi delte først ut 4 onzer og siden 6 onzer pr. mann pr, dag, så
vi var uendelig tørste. Sulten
gjorde oss ingen ting. Tirsdag den 16. skulle vi etter mitt bestikk være så nær
land at jeg fortalte
guttene at vi skulle se land neste dag, og det stemte rent uhyggelig godt, for
neste morgen så vi
kastene av fyret på Flores og vi landet på stedet Lajes klokken 11.30 etter 11
dagers seilas, alle
mann friske og kjekke.
Vi fikk en
aldeles storartet mottagelse av folkene på stedet, de gjorde alt for å gjøre
det godt og
koselig for oss den tiden vi var der. Den 4. april ble vi sendt med en
portugisisk båt til Lissabon og
derfra videre til New York hvor avbetalingen fant sted. Midlertidig rapport ble
avgitt i Lissabon på det
Norske Konsulat.
THORSTRAND
var et flott skip og vi var glad i det, og det var tungt å se da det reiste seg
og gikk
ned, med stevnen reist mot himmelen som en trusel mot fienden og et løfte til
oss som satt igjen i
Iivbåtene.»